Vi har det som plommen i egget!

Da har vi fått selskap og startet livet som turister i Tanzania. Det er helt fantastisk! 

Vi har vært på safari i Lake Manyara og Ngorongoro krater. Vi fikk se flodhest, sebra, bavianer, elefant og giraf i tilleg til løver parre seg på nært hold. Vi så selvsagt mange flere dyr og fugler! Bedre kan det omtrent ikke bli! 

Nå nyter vi livet i Arusha ved foten av Mt. Meru! 

Siste dag

(Slik står det på ultralydmaskinen.)

Da har vi hatt vår siste dag på sykehuset. Den tilbragte vi sammen med en veldig hyggelig radiolog fra Storbritannia. Hun forklarte og viste oss mye. I tillegg har vi øvd på FAST-scan (ultralyd). Der fant vi i alle fall ut at Mette finner det hun skal fort, men at det ikke er så lett å finne målorganene (særlig nyrene) på henne. 

Det er rart og trist å tenke på at vi ikke skal gå "ward rounds" med legene og studentene her mer. Eller gå på "x-ray session" og se maaange røntgenbilder daglig. Eller bruke 10 minutter på å finne en tilfeldig person som kan oversette det pasienten sier til swahili slik at sykepleieren forstår. Vi sitter igjen med enormt mange inntrykk og tanker og kommer helt klart til å savne folkene og livet her.

Dagen i dag ble helt annerledes enn planlagt. Vi hadde ingen planer utnom å kanskje sole oss, da vi gikk til frokost. Der fikk vi høre om en utflukt, og etter litt om og menn (og fire personer på tre seter), ble vi med på tur for å besøke noen fra Hatzabeer-stammen. Det ble en dag med mye kjøring og et besøk hos mennesker som lever av det de finner i naturen; dyr, frukt og røtter. Dette er dessuten folket som har klikkelyder og andre uvanlige lyder som en del av språket. Vi er veldig glade for at vi ble med på tur, på tross av 10 minutters pakketid.

Helgeaktiviteter

På lørdag var vi kulturelle mennesker. Forrige uke kom vi over en bryllupsinvitasjon på et sykepleierkontor på sykehuset. Etter en samtale med en lokal sykepleier, ga vi gave på forhånd og fikk to timer etterpå invitasjon med navnet vårt på.

Invitasjonen sa klokken 8 swahilitid, noe som betyr klokken 14.00 i vår tid. (Swahilitid starter klokken 06.00). Siden våre lokale venner sa at man ikke trengte å stresse, troppet vi opp på kultursenteret der festen skulle være klokken 15.00. Det viste seg at vi var blant de første fremmøtte gjestene. Det var jammen bra siden vi ikke kjente brudeparet i det hele tatt...

Festen var ledet av en toastmaster som snakket rask swahili på inn-og utpust, så vi fikk en god dose swahili denne ettermiddagen. Mange velvalgte ord skulle deles av familie og venner, det ble selvsagt danset og spilt musikk og da klokken ble 18.00 ble det servert mat. En spennende opplevelse! 

Søndag morgen 07.45 la en gjeng fra sykehuset ut på tur langs veien. Etter to og en halv time, var vi på "toppen" av Mt. Harrar, et lite fjell på kanten av Rift Valley. Nydelig natur og nydelig vær preget dagen. 

Masaiene

I dag var det ingen operasjoner fordi sykehuset mangler noen legemidler. Så, de kirurgiske pasientene må vente til mandag tidligst på å få behandling. Visitt ble gått, men mange pasienter ble sendt hjem med beskjed om å komme igjen senere.

På ettermiddagen fikk vi besøke tannklinikken. Den får for tiden innstallert mer moderne utstyr. Problemet er bare at det ikke er ansatt en tannlege på fast basis. Heldigvis er det en lege som er giret på å fungere som deltidstannlege, så han trekker en del tenner når det ikke er vestlige tannleger på besøk. For det er som regel trekking det går i...(Mette slapp heldigvis unna og har ennå alle tenner i behold).

I kveld skal vi spise afrikansk middag og hva er vel bedre enn afrikansk outfit da? 

God helg! 

Surgical 1/general ward

Da har vi hatt to dager på ny avdeling. Dette er en avdeling med dels kirurgiske pasienter og dels medisinske/andre pasienter. Formiddagen går med til å gå visitt på avdelingen, gjerne sammen med en turnuslege fra Nederland og en lokal lege. Det er interessant å se diskusjonen dem i mellom; 

- Trenger virkelig pasienten tre typer antibiotika?

- Skal vi sende pasienten rett til operasjonsstua uten å ta ultralyd først?

- Kan pasienten skrives ut eller må han/hun bli til såret er helt grodd?

I dag var det forresten vaskedag på avdelingen, så da måtte plent alle møbler og pasienter ut fra rommet mens alt (vegg, vindu og gulv)  ble skrubbet. Såpevannet fløt og visitten ble utsatt, men etter hvert fikk vi begynne på et rom. Det gikk forholdsvis effektivt for seg da, til vår overraskelse! 

På ettermiddagen gikk vi en tur rundt Sykehusområdet og litt ut i landsbyen. Det er fint å bli litt kjent med området! 

PS: vi er visst litt lei maten nå (kanskje ikke SÅ rart siden det er samme meny hver uke...?)

På operasjonsstua

De siste ukene har vi fått observere flere operasjoner og for oss som ikke har hatt klinikk enda, er det ganske spennende! 

En observasjon vi fort gjorde oss, var at det blir bedd en bønn før hver operasjon starter. 

I går kveld kom første skikkelige regnskur med torden og lyn. Strømmen var borte en stund, noe som gjorde det ganske mørkt alle steder bortsett fra der de har grneratorer. Da fikk vi virkelig se hvordan lyn så ut! Nå gleder vi oss også til å se hvordan naturen kommer til å se ut etter noen dager med litt fuktighet. ("Den lille regntiden" innebærer litt mer skyer og noen skurer på kvelden eller natten av og til, slik vi har forstått det.)

Fortsatt god helg! 

Fødsler på Haydom

De siste dagene har vi fått både gode og dårlige opplevelser på fødestuen på Haydom. 

Det første vi måtte lære var at de har et helt annet forhold til smerte her nede enn hemme. Man skal ikke vise tegn til svakhet eller smerte, ikke under de siste riene under fødselen engang. Påpeker de fødende kvinnene at de gjør vondt, sier gjerne den unge jordmoren "this is a weak one, she can't handle pain!". Vi synest i grunn det er vanskelig å være til stede når det blir slik. Man ser i øynene til kvinnene at de har store smerter og vi vet at de ikke sier noe før det er virkelig vondt. Likevel er det ikke populært at noen sier de har vondt. Det er faktisk vanskelig å høre om en fødsel pågår eller ikke når man står utenfor rommet.

Ellers har vi jo forstått at kvinnene føder mange barn her. Vi traff en kvinne som hadde vært gravid fjorten ganger, og da er det ikke så rart at det går fort. Vi synest i grunn de er svært effektive; barna er ute på et par rier. Som regel går det veldig bra med fødslene. Og babyene er nydelige, lysebrune skapninger. 

Desverre har vi fått oppleve en dødfødsel der morkaka ikke ville komme ut. Kvinnen hadde store smerter, men fikk ingen ting mot det. Vi syntes det var vanskelig, men vet at det er slik de gjør det her. Etter et par mislykkede manuelle forsøk på å få ut resten av placenta på fødestuen, ble kvinnen flyttet til operasjonsstuen og fikk narkose (men ikke nok til hele prosedyren). Det hele endte med at livmoren ble fjernet. Kvinnen mistet mye blod i prosessen og vi håper hun klarer seg.

Det er ikke alle dager som er like lette å fordøye, og vi blir av og til ekstra takknemlige for helsetjenestene vi har hjemme. Det er også viktig å huske at dersom denne kvinnen ikke fikk hjelp, hadde hun trolig omkommet hjemme. 

Vi også fått bli med på operasjonsstuen og sett hvordan ting foregår der. 

Mot helg!

Den første uken på maturnity er over og det skal bli godt med et par dager uten vekkerklokke på 06.30. Uken har blitt litt annerledes enn vi hadde trodd, men det har vært spennende. Det har ikke vært en fast lege på avdelingen, og de som har vært der har ikke vist så stor interesse i å forklare eller snakke engelsk. Dette har endt med at vi heller har brukt litt tid på andre avdelinger sammen med medisinstudenter fra andre europeiske land som har kommet litt lengre enn oss. Vi har lært mye, men håper at det er en lege å følge på maturnity neste uke.

Heidi har også fått holde en baby mens moren snakket med legen; en fin jobb!

Ellers har vi hatt ubudne gjester på rommet denne uken; både lopper og skorpion. Og begge deler har smakt på Mette. 

Vi har prøvd å fordrive loppene og håper inderlig de finner andre steder å holde til! 

(Denne påførte Mette en ubehagelig natt: ca 7 cm fra brodd/"hale" til hodet.) 

Skorpionene her er ikke giftige, men de gir fryktelig vonde stikk. Ingen av de lokale vi har snakket med forstod at Mette klarte å stå oppreist etter en slik opplevelse! Det går bra med henne nå; heldigvis ingen allergisk reaksjon. 

Skorpionene kommer inn i husene på jakt etter vann, det er lenge siden det har regnet her. Slanger gjør visst det samme, men de har vi til gode å få besøk av. Nå håper vi bare regnet kommer snart (Kanskje etter helgen...) :) 

Mette har dessuten prøvd seg som masai:

29.10.13: Labda kesho - maybe tomorrow

Nok en dag i Tanzania går mot slutten. I dag var vi på avdelingen frem til lunsj. Vi gikk litt runde med en lokal spesialist, men siden det aller meste foregikk på swahili, (og i et forrykende tempo vi ikke har sett maken til her nede) tok vi oss en tur innom de premature og fødeavdelingen etter hvert. 

Mette fikk passe en baby mens moren ble undersøkt. Ingen klaging på den oppgaven! 

Etter lunsj fikk vi en liten gjennomgang om antibiotika fra en nederlandsk medisinstudent. Veldig greit siden det er heftig, og annerledes, bruk av antibiotika her nede. 

Minibanken er fremdeles stengt, tom eller ødelagt. Vi er ikke helt sikre på hva "closed" egentlig innebærer. Det er snart lønningsdag for de lokale, så forhåpentligvis får de orden på den til da. Nærmeste minibank er et stykke unna (1,5time i bil?). Men ta det med ro, vi skal klare å ordne oss altså. Det hadde bare vært enklest dersom minibanken fungerte. Offiseren sier fremdeles "maybe tomorrow", eller "labds kesho". 

Vi tok en runde med "aerobic" i ettermiddag. Deilig med litt endorfiner!

Kvelden ble tilbragt forran en liten dataskjerm sammen med åtte andre studenter. På programmet stod filmen "løvenes konge". Nå håper vi bare på å få sett alle disse dyrene før vi drar hjem. 

En rolig søndag

Det har vært en rolig søndag. Mange av våre studentvenner har vært på tur, så vi har jobbet litt med oppgaven vår, vært litt i solen og ellers tatt livet med ro. 

Vi var også innom minibanken igjen og fikk ny beskjed; "I'm sorry, ATM is closed. Maybe open tomorrow!" Dama som er ansvarlig for minibanken sitter til høyre i skyggen og passer på når noen går inn.

Her er postkontoret som ligger ved siden av minibanken. Når kontoret er åpent selger de brus noe som gjør det til et populært sted å ta seg en hvil.

I kveld tok vi forresten turen opp på Mt. Haydom for å se solnedgangen. 

Vielse og farvelfest

Det har vært en innholdsrik lørdag på Haydom. En lege på sykehuset skulle gifte seg i dag og vi tenkte det kunne være spennende å gå i vielsen. Den skulle være i den katolske kirken klokken 10.30. En god gjeng vestlige studenter fra sykehuset møtte opp ganske presist, men fant en tom kirke. Vi fikk etter hvert vite at vielsen ville finne sted, men om en stund. (Den begynte ca 12.00). 

Vi så egentlig for oss at det skulle bli folksomt og enkelt å ta plass på bakerste rad i kirka. Det viste seg derimot at det var ca 20 gjester til stede, der 10 var mzungus som ikke kjente brudeparet for godt. Så, vi endte på fjerde rad og prøvde så godt vi kunne å følge liturgiens ståing, sitting og kneling. (Litt vanskelig når alt foregår på fransk og swahili). 

Etter at vielsen var ferdig og brudeparet stod på kirketrappa, dukket det opp en overfylt bil med festpyntede gjester...litt sent kanskje, men de fikk vel med seg festen i ettermiddag.

Vi tok turen tilbake til sykehusområdet og tilbragte ettermiddagen og kvelden på en farvelfest for tyske Dr. Theresa som skal reise på mandag. Hun har jobbet to år på barneavdelingen her og har utviklet den mye. 

Her fikk vi også se litt av all den gode maten man kan lage av råvarene her nede (med litt forsyninger fra Arusha); salater med for eksempel potet eller couscous, kaker og boller, tomat- eller gresskarsuppe, lasagne, fruktsalat og grillmat grillet på bål. 

Vi reflekterte litt rundt hvordan det er å bo og jobbe her så lenge for så å flytte hjem igjen. Det var en veldig hyggelig fest med både vestlige og lokale fra sykehuset. 

PS: minibankoffiseren kunne forresten fortelle at minibanken var stengt i dag også. Den nye beskjeder var: "it opens tomorrow at pm". Vi får se i morgen da...

Back in buisness

Endelig er begge to oppe og går. Det er godt å være et team igjen. Vi hadde vår siste dag på barneavdelingen i dag og det ble en travel dag som vanlig. Dagens glimt av livets harde realitet var at to små premature babyer døde etter HLR og intensiv jobbing av lege og sykepleier. Mette var også med og bagget da det ikke var så mange ledige hender.

Ellers er det heldigvis noen gode historier også; barn skrives stadig ut fra Lena-Ward friske og glade.

I ettermiddag tenkte vi at vi skulle ta ut penger i minibanken her. Utenfor postkontoret, som ligger ved minibanken, møtte vi damen som er ansvarlig for minibanken. Hun sitter hele dagen utenfor og følger med på hvem som går inn og ut. Er ikke hun der, er det stengt. Hun kunne desverre fortelle oss at det allerede var stengt for dagen. Vi spurte da når den skulle åpne igjen og fikk et svar vi har begynt å venne oss til: "maybe tomorrow". 

Slik er livet her. Kanskje skjer det i morgen, kanskje ikke. Det må man nesten bare vente til i morgen med å finne ut... 

Liv i leiren

Det tok noen netter før vi forstod hva det var som lagde lydene i taket, men nå vet vi; det bor duer på loftet/under taket vårt. 

De sier "kurr, kurr" og lager litt av et leven når de flytter på seg. Det er fakisk verre enn vinden som blåser så veggene knaker. 

I dag har Heidi hatt nok en dag på barneavdelingen. I dag fikk hun følge et 10 måneder gammelt cyanotisk barn til ekkokardiogram. Her fikk hun se en atrieseptumdefekt og et alt for stort høyre atrium. Den harde realiteten er at dette barnet må sendes til et sykehus i Dar es Salam for å bli operert. Dette er utrolig dyrt for pasientens familie og det er usikkert om barnet får behandling. 

Mette har passet huset i dag også, men nå er hun helsigvis på bedringens vei. Hurra!

I kveld var det kjøttkake-middag på gjestehuset; et lite minne om Norge.

Denne ukas mat

Beklager at det tar litt tid før oppdateringene kommer, men her kommer i alle fall et glimt.

På mandag ble denne ukas middag levert til gjestehuset. Som dere forstår er det ferskt kjøtt her:

Ellers er vi fortsatt på barneavdelingen. Vi har fulgt en lege som har ansvar for blant annet intensivavdelingen. Vi ser mange små med alt fra feilernæring til hjertesvikt. 

Heidi er frisk igjen, men gjett hva, nå er det Mette som har hatt noen roligere dager. Håper vi snart er i tipp topp form begge to. 

Lørdagsutflukter

Det er lørdag og dagen for å dra på utflukt. Heidi dro ikke så langt, bare til Haydom sentrum for å kjøpe mango. 

Dette er skiltet "shopping centre", men vi vet nå ikke helt...

Sykkel er et veldig mye brukt fremkomstmiddel, selv om veien ofter er i ganske dårlig stand.

I slike små fruktbutikker kan man finne mye godt. 

5 store mango kjøpt for 300Tsh stk...(det vil si 1-2kr). Godt fornøyd!

(Ja, det er veldig fint med joggesko og skjørt!) 

Mette skulle på tur til en lake, med en gjeng og en geit (levende). Fordi vi ble afrikansk forsinket med 2,5 timer ble det ingen geit. Det ble istedet ku (død). 

Det var en utrolig fin tur! 

Punktering og dermed en pust i bakken. 

Vannhenting og meg, med mt. Hanang i bakgrunnen. 

Fredag

For Mette er det endelig fredag etter en travel uke. For Heidi var det endelig fredag og feberfri! 

Så, i dag ble Heidi med på sykehuset! Vi fikk gå runden med en tysk lege hos de premature babyene, veldig små og veldig fine. Vi fikk se da hun tok blodprøver fra de små venene og være med å undersøke hvordan det stod til med dem. 

Rommet var varmt, så da det nærmet seg lunsj var Heidi mer enn sliten og måtte kapitulere.

Etter lunsj var det plutselig ikke så mye mer som skjedde, så etter en stund på ICU på barneavdelingen tok vi helg. Heidi skal bruke helgen på å lade opp til (forhåpentlig) en full uke på barneavdelingen. Mette tar kanskje noen utflukter med andre studenter her. Uansett vil vi ønske alle en super helg! 

Ukas helt

Denne ukas helt er: Mette! (Som nå er litt sliten...) 

Hun har laaaaange dager (i dag var hun ferdig ca 18.00) slik hun forteller er det Texas på barneavdelingen. Etter at dagen er ferdig der, har hun pleiet Heidi, hentet mat og kjøpt brus. Og så er det gjerne noe som skjer på kvelden også...for ei dame! 

Heidi holder stand i family house 4. Formen er stigende (heldigvis). Satser på at hun er fir for fight på mandag 

Hver for oss

I dag har Mette fått jobbe helt selvstendig, uten å ha Heidi løpende hakk i hel (for Mette er den mest effektive, så hun kommer som regel først frem). Mette har fått noen glimt av livets harde realitet på barneavdelingen.

Heidi får oppleve....tja...ikke så mye egentlig...men immunforsvaret jobber i alle fall! Og så kommer Mette stadig innom og inspiserer om pasienten slapper av og drikker nok.

I dag ble forresten "bungalowen" utenfor rommet vårt pusset opp. Det vil si, den fikk nytt tak, noe som sårt trengtes når regntiden kommer. Dette har Heidi allverdens tid til å følge med på; steg for steg...

I morgen tror vi det er en ny offetlig helligdag/fridag/festdag. Spennende å se hvor mye/lite som skjer da...

Om vi savner maten hjemme?

Ja, det skal vi ærlig innrømme. Man kan bli litt lei av ris eller poteter med diverse kjøtt av ubestemt art ("its meat"). Av og til er det en saus og noe grønnsaker, men ting smaker gjerne litt (veldig) likt. 

Ellers har de heldigvis gode pannekaker, lefser (chapati) og saftige mangoer. 

I dag var det forresten offentlig helligdag (eller noe slikt), så postkontoret var stengt og få leger var på jobb. Mette prøvde seg på ny avdeling, men det var i grunn få engelsktalende å henvende seg til. Heidi har de siste dagene ligget med feber, sår hals, hodepine og ubehagelig hoste. (Versågod alle medisinstudenter, still diagnose.) Vi krysser fingrene for influensa!